hits

mars 2012

Timene og dagene derpå - en fotballidiots bekjennelse

Advarsel: for den som ikke er interessert i fotball vil denne bloggen virke tilnærmelsesvis meningsløs. Det er den da kanskje også.

Tenk deg følgende; favorittlaget ditt har akkurat gått ut i åttendelsfinalen av Champions League på knappest mulig måte. Eller laget ditt har tapt en kamp som har ført dem faretruende nært nedrykksstreken. Uansett hvilket lag du holder med (til og med Barcelona) så kjenner du igjen følelsen. Livsmotet svinner og du sitter maktesløs tilbake.

De siste minuttene av kampen:

Alle værer at noe kommer til å skje. Ungene rømmer til sengs (om det er kveldskamp), katten klorer på døra for å slippe ut og hunden klynker og gjemmer seg under sofaen. Kona/mannen forholder seg stort sett i ro siden de har privilegier som kan trekkes tilbake, noe som gjør dem usårbare.

Kampslutt:

Noen "venner" sender sms eller ringer for å understreke tapet og gni salt i såret. Du tar ikke telefonen, leser kanskje meldingene. Er du skikkelig ute å kjøre vil du svare på sms`en på en sånn måte at du skjemmes senere (les: dag 3). Du vurderer å stryke vedkommende fra alle invitasjonslister og fra kontaktlisten i telefonen.

Nettavisene blir gjennomgått grundig. Skriver VG mer om denne kampen enn om den kampen ditt lag vant blir du forbannet. Du bestemmer deg for å boikotte. Dagbladet boikotter du allerede.

Du sjekker Facebook og Twitter. Provokasjonene er mange, flere jubler over seieren. Slett og delete. Diss har ikke plass i ditt liv lenger. Selv skriver du febrilsk om følgende ting:

- Hvor urettferdig resultatet egentlig var.

- Hvor dårlig dommeren var og hvilke situasjoner han gjorde åpenbare feil i.

- Hvor dårlige kommentatorene var som gjorde minst 1 feil på 90 minutter, som du selvfølgelig harselerer vilt over.

- Hvor idiot alle som mener noe annet enn deg er.

Så kommer leggetiden, det alle frykter. Der går du gjennom kampen minutt for minutt, sjanse etter sjanse. Hva, hvis og hva om. Umulig å sove. Proffene av oss har mekanismer for å stenge ute negativiteten, ikke ulikt Harry Potter når han skal utrydde disse flyvende spøkelsene i film numer tre (?).

Dagen etter:

Stuptrøtt på grunn av lite søvn ramler du inn på arbeid. Nå må du står ansikt til ansikt med dine kolleger. I beste fall er det ikke interessert, da er du alene med tankene dine. I verste fall venter en dag med erting og latterliggjøring. Enkelte kamper bli man aldri ferdig med, hos oss diskuterer vi fortsatt cupfinalen i 2010. Halvparten himler med øynene når saken kommer opp...igjen, mens vi andre stålsetter oss. Denne debatten må vinnes. Fotballsupportere leser gjerne avisene i papirformat, for her finner du analysene. Sjansene for nye boikottplaner er store. Muligens sier du opp abonnementet ditt hos Viasat, Canal+ eller TV2 Sport. Den stakkars selgeren får gjennomgå.

To dager etter:

Dagen for de store analysene. Hva betydde tapet for klubben. Forverres økonomien ytterligere, kanskje må vår eneste stjernespiller selges? Hvor stor er sjansene for å rykke ned. Hva sier OPTA? Hvor mange har rykket ned med samme poengsum? Kalkulatoren brukes flittig.

Tre dager etter:

Normalisering og vurdering av skadeomfang i venne- og bekjentskapskretsen. Her kan det kreves forholdsvis mye arbeid om du ikke har hatt kontroll dagene før;

- Du må ta med ungene til badeland pga at du har vært mutt og sur i nesten tre dager.

- Du må legge til igjen alle du har slettet - og bare håpe at det lykkes.

- Du må håpe at selgeren ringer og gir deg et nytt tilbud på fotballpakken.

- Du må legge ut beskjeder i alle sosiale medier som balanserer det synet alle har på deg etter de siste dagene. Dette må være trygge ting, en felles base alle kan være enige i. Vi Calcio-folk kan for eksempel mene at alle medier forfordeler Premier League. Sakte men sikkert bygger du opp igjen kred`en din. 

Fire dager etter:

Når er det kamp igjen?

Tålmodighet? Det har vi ikke her...

I Calcio er ikke noe på det jevne. Enten er du god eller så er du dårlig, middels er et ord som fungerer dårlig i Italia.

Et av utslagene av dette er kåringen av bidone d`Oro, Serie As dårligste spiller gjennom et kalenderår. Kåringen er det Rai Radio 2 og deres (skadefro) lyttere som står for.   

Bidone d`Oro har blitt delt ut siden 2003 da Rivaldo fikk den tvilsomme æren i å motta trofeet. Nummer to var diktatorsønnen Al-Saadi Gaddafi. Gaddafi ble hentet av Perugias mer eller mindre gale president Gaucci i 2003 og er sannsynligvis den dårligste spilleren som har spilt i Serie A. Eller spilt og spilt. Det ble en kamp for Perugia, en for Udinese og ingen for Sampdoria.

Brasilianerne har dominert listene og er den nasjonen som har flest topplasseringer, mye på grunn av Adriano som har "vunnet" kåringen hele 3 ganger (to som Inter-spiller og en i Roma-trøya).  

Milito ble derimot den første argentineren til å inneha tittelen da han ble stemt fram nå for 2011. Angriperen hadde en god 2009-10 sesong for Inter med 22 mål på 35 seriekamper. Sesongen etter sviktet han som flere andre Inter spillere og endte på 5 mål på 23 kamper. Dette var nok til et aldri så lite valgskred. Kanskje var Milito et aldri så lite offer for sin tidligere suksess - Milito har tross alt skåret i mer enn annenhver kamp i snitt. Han er ingen Gaddafi.

Nummer to i 2011 var Amauri - for andre året på rad. Det første som brasilianer, det andre som italiener. Amauri er heller ingen dårlig spiller, men det virker som om Juventus har blitt en utklekkingsanstalt for kandidater til bidone d`Oro. Bare Inter har flere på listen totalt siden starten. Også tredjemann på listen var Juve-spiller, Krasic. Etter en god start hos sebrastripene har "den nye Nedved" falt helt sammen, kanskje delvis på grunn av at han hadde spilt sammenhengende fotball i to år. Felles for de to er lite (eller ingen) spilletid.

Stakkars Christian Vieri er mesterens mester da han vant med rekordsifferne 32,92 % i 2005. Nærmest den fadesen er Adrianos 31,20 % fra 2006.  Vieri hadde skåret enorme 103 mål på 122 kamper for byrival Inter fra 1999 - 2005, men var ikke den samme fra 2005 og ut karrieren.

Ser vi bort fra Gaddafi er det mange store fotballnavn på listene. Bak hvert navn ligger det en egen historie, men for flere kan man spørre seg; var forventningene til spilleren for store? Er tålmodigheten stor nok? Er det ikke lov å ha en mellomsesong?

Disse spørsmålene fører oss naturlig over til den notoriske sparkingen av trenere i Serie A. Søndag ble Ballardini den 15. (!) som måtte gå så langt denne sesongen, og vi vet alle at han ikke er den siste. Før sesongen var Tesser den som hadde sittet lengst i trenerstolen (juni 2009), men uansett historisk opprykk: han fikk sparken noen måneder inn i sesongen. Hvor er realismen i det? Noe av inntrykket ble rettet opp da han ble gjeninnsatt, men det vitner om absolutt null strategisk tenkning. David Moyes hadde 10 års jubileum som Evertontrener i helgen. Resultatene har gått litt opp og ned, men "snittet" er bra. Han får mye ut av relativt små ressurser. Moyes ville ikke ha overlevd i 18 måneder i Serie A. Wenger ville ha vært sparket for lenge siden, Fergusson ville ha vært borte i 1987 og United ville trolig fortsatt ha kjempet om en Europa League plass i stedet for seriegull.

Calcio er engasjement, Calcio er lidenskap. Men fra en liten naiv nordboers synspunkt så hadde det av og til vært greit å telle til ti og mobilisere litt tålmodighet. Rom var ikke bygd på en dag. Ikke to heller.