hits

oktober 2013

Lars Tjrns, John Foot og et spkelse

Det er mange ting som avslrer oss som fotballsupportere. Josimarbladet i baksetet p bilen, de tre fotballskjerfene i gangen (ditt norske favorittlaget, ditt internasjonale favorittlag og et fra et lag ingen har hrt om), og ikke minst bokhyllene.

I min finner du et eksemplar av John Foots legendariske 'Calcio', s mye lest at det er i opplsning. Biografene til blant andre Vialli, Maradona, John Charles, Beckham og Ferguson. Soccernomics og andre fagbker. Og selvflgelig Nick Hornbys 'High Fidelity'.

N har tre nye gode fotballbker funnet veien til hyllene. Eller retter sagt s har den ene kommet og de andre er i postens varetekt.

En tabloidavis hadde en egen spalte hvor de spurte ulike kjendiser hvor de var nr Oddvar Br brakk staven. Den moderne versjonen av dette er sprsmlet hvor du var nr Norge slo Brasil i VM i fotball. CMores eminente fotballkommentator Lars Tjrns sin bok 'Vi har scoret i Marseilles' forteller hele historien om spillerne, personlighetene og hendelsene som kuliminerte i denne mileplen i norsk fotballhistorie. Heldigvis er boken fri for pretensist pjatt, men i Tjrns karakteristiske nkterne stil blir det hele enda strre, enda bedre og enda mer minneverdig. Sett i lys av sparkingen av Drillo som landslagssjef og Norges fall p FIFA-rankingen er det godt mimre om den tiden Norge var en fotballnasjon regne med. Det var spillere p laget som var lett like, og de som ikke var s lett like. Men det var mange store personligheter som spilte p toppniv rundt om i de store europeiske ligaene. Blir du ikke litt vt i ynene i lpet av lesingen av denne boken, er du en hard, hard mann/kvinne. Tjrns var i Marseilles som sidekommentator for NRK og fikk se kampen og at Arne gikk bananas. F var s nrt landslaget som nettopp Tjrns i denne perioden. Du kan bestille boken over alt p nettet, men gjr du som meg og bestiller boken direkte fra Tjrns (ltjaernas@hotmail.com) s fr du den signert ogs. Stor sjanse for f kred om du gjr dette til rets julegave.

Biografer er ikke enkelt. Ofte blir de litt ufarlige og trre. Olaus Brunvolls bok om ge Hareide er et mesterverk og setter standarden i Norge gjennom vre vittig, velskrevet og gi opplysninger man ikke visste fra fr. Andre har, for si det snn, satt en annen og ikke s positiv standard. Om en standard skal vre kontroversialitet s er den nye biografen (er vel strengt tatt en 'autobiography') til Ferguson langt, langt oppe. Boken er skrevet av en skalt ghostwriter, Paul Hayward, som dere kjenner fra The Telegraph. Boken dekker perioden fra forrige bok, nemlig 2000 til 2013. Mange av de gode poengene er nok allerede godt utbrodert i media, men regner med finne en rekke godbiter ogs i denne boken. Ferguson er en av de som har vrt med og definert engelsk fotball de seneste rene og gjort Premier League til det ligaen er i dag.

Et siste tips er den kritikerroste boken til Nick Baker 'Forbidden Forward' om Justin Fashanu liv. Er Trns sin bok om et vakkert fotballminne, s er denne boken det motsatte. Her er fotballfamilien p sitt verste; intolerant, ekskluderende og full av hat. Fashanu fikk en hard start p livet, og avsluttet det for egen hnd. Hvordan Fashanu ble behandlet er en skamplett for fotballen.

Da er det bare nske dere til lykke med lesingen.



Byen som hadde alt - bortsett fra et godt fotballag

I sin vidunderlige film A Midnight in Paris lar Woody Allen filmens hovedperson Gil, spilt av Owen Wilson, vandre i Paris sin nre fortid og mte filosofer, forfattere, musikere og billedkunstnere som har latt seg inspirere av denne uimotstelige byen ved Seinens bredde. Jazzklubbene sydet til saksofonisten Sidney Bechets spill, Josephine Baker danset s fjrene fk i 'La Revue Negre', Picasso malte tidenes mest rystende maleri Guernica i protest mot den spanske borgerkrigen og Hemingway skrev innemellom drinkene. Og hvilken kulisser var det ikke for disse menneskenes liv i Paris, det ene praktbygget etter det andre s langt yet rekker. S fr det s vre at Guy de Maupassant sverget til ta sin lunsj i restauranten i andre etasje i Eiffeltrnet, Le Jules Verne, 'for det er det eneste stedet i byen man ikke ser det forferdelige bygget'.

Da er det kanskje ikke s rart at Thomas Jefferson kom med sitt uddelige sitat; 'A walk about Paris will provide lessons in history, beauty, and in the point of Life'. I Paris er det noe for ethvert menneske.

Men vent litt, er det ikke noe som mangler? Et godt fotballag sier du?

Og du har rett. Tyngdepunktet i fransk fotball har tradisjonelt ligget utenfor Paris og Paris Saint-Germains (heretter omtalt som PSG) seriegull i vres er bare klubbens tredje siden den franske nasjonale ligaen ble opprettet i 1932. PSG var et resultat av en sammensling av Paris FC og Stade Saint-Germain i 1970. Paris gikk raskt ut av samarbeidet og har stort sett hatt en tilvrelse i lavere divisjoner siden, mens PSG har blitt byens store klubb. Det frste seriegullet kom under ledelse av Houllier i 1986, mens klubbens hittil beste periode kom p 1990-tallet da Canal+ kom inn p eiersiden. Seriemesterskap, tre cupmesterskap og triumf i cupvinnercupen ble oppsummeringen det tiret. Canal+ solgte seg etterhvert ut, men det var ikke fr i 2011 det virkelig ble fart p sakene da Qatar Investment Authority tok kontroll over klubben. Plutselig var klubben en av de rikeste i verden.

Dette faller ikke i god jord hos erkerivalene Olympique de Marseilles. Laget fra Frankrikes nest strste by har vunnet seriegull ni ganger, cupen ti ganger og er det eneste franske laget som har vunnet Champions League (klubben ble fratatt seriemesterskapet pga kampfiksing det ret, men ikke triumfen i Champions League). Kampene mot PSG er tffe bde p og utenfor banen og omtales som Le Classique.

Flest seriemesterskap er det fortsatt AS Saint-Etienne som har med ti. Det siste kom imidlertid s tidlig som i 1981. Klubben har hatt en rekke kjente fotballspillere i sine rekker, og den mest kjente er nok dagens UEFA president Michel Platini. Geografisk ligger byen Saint-Etienne ikke langt fra en annen by som fikk stor suksess da en av klubbene fra stedet vant syv seriemesterskap p rad fra 2001-02 sesongen og fremover, nemlig Olympique Lyonnais fra Lyon. Lyons suksess var bygd p at et var klubbens (sportslige) ledelse som sammen stod for transferpolitikken og ikke den enkelte manager p vei inn og ut av klubben. Byen Lyon er vakker og har historiske steder som er p UNESCOS World Heritage List. Saint-Etienne derimot er kjent for sin kullindustri, noe Lyon supporterne er taktlse nok til hne ved alle hve.

Les Canaris, Nantes, har 8 seriemesterskap det siste i 2001. Men p syv mesterskap, like mange som Lyon, finner vi en annen klubb p vei opp nemlig Monaco. Siste seriemesterskap kom i r 2000, men det kan endre seg etter at russeren Dmitry Rybololvlev kjpte opp 2/3 av klubben. Den siste delen eies av Huset Grimaldi, som n ledes av fyrst Albert av Monaco. Rybolovlev er i flge Forbes den 119. rikeste personen i verden og skal ha muligheten til bruke litt p klubben - noe han da ogs gjorde i sommer.

Slik situasjonen er n ser Ligue 1 til bli et race mellom PSG og Monaco. Etter ni kamper er det Ranieris menn som leder, men kun p bedre mlforskjell. I mange ligaer er det relativt f lag som har delt ligamesterskapene mellom seg, vi kan for eksempel se p nabolandet Spania. Dette er ikke tilfellet i Frankrike der mesterskapene tradisjonelt har vrt fordelt mellom mange lag. Montpellier fikk sitt frste seriemesterskap s sent som i 2012. Dette har vrt sjarmerende, men kanskje samtidig ogs en hemsko i forhold til f stabilitet nok til hevde seg helt i toppen i de europeiske turneringene (og da har jeg ikke glemt Lyons store stabilitet p 2000-tallet).

N har plutselig Frankrike to lag som potensielt kan hevde seg i Europa, det kan man se bare ved lese gjennom navnene i troppen til PSG. 'An artist has no home in Europe except in Paris' er et bermt sitat av Friedrich Nietzsche. Og n gjelder det ogs artister innenfor kunstarten fotball. Paris Saint-Germain er hjemmet for de store artistene.

Paris har selvflgelig hatt et godt fotballag de seneste rene, men n har de et eksepsjonelt lag p gang, et lag som kan st i stil og matche resten av denne fantastiske byen.

Endelig har Paris alt.

Breddefotballens dd?

I 2009 flyttet jeg hjem til fotballfylket Mre og Romsdal etter nrmere ti r i eksil. Mye har skjedd etter den tid. Molde FK har tatt to seriegull og vrt tapende cupfinalist. lesund har vunnet cupen og det samme har Hdd gjort. I rets Tippeliga kjemper bde Molde og lesund p vre halvdel. i Adecco-ligaen kjemper Hdd om direkte opprykk, mens Kristiansund har gjort en kjempesesong etter opprykket fra 2. divisjon sist sesong og kjemper om Play-off plass. I hard konkurranse med Rogaland s kan man dermed med rette kalle seg fotballfylket med stor F.

Molde FK og lesund har begge relativt nye og flotte stadionanlegg. Begge har ogs solide tilskuersnitt. Hdd har planer om et nytt anlegg i Ulstenvik og Kristiansund har det samme i Nordmrshovedstaden. begge de to sistnevnte har hatt et snitt p knappe 1560 tilskuere s langt denne sesongen, noe som m vre helt ok p niv to (omtrent det samme som Bryne og Hamkam).

Men s kommer innrmmelsene. Hvor mange ganger har jeg da benyttet meg av muligheten til se norsk toppfotball live siden 2009? Ikke spesielt imponerende mange ganger. Denne sesongen har jeg sett s og si alle kampene til Molde FK. P tv. Bare ett par ganger har jeg fysisk forflyttet meg inn p stadion. Jeg har derfor heller ikke forskt f meg billett til cupfinalen, litt "skamvett" har man jo. Det som egentlig er verre er at jeg ikke har sett min gamle klubb Midsund en eneste gang siden jeg flyttet hjem, ikke en gang i fjor da de hadde en bra sesong og kjempet i toppen av 4. divisjon. Banen ligger 1 mil, dvs 10 minutters kjring, fra residensen.

Derimot har jeg sett hundrevis av kamper p tv siden 2009. Sannsynligvis s mange at hadde jeg tallfestet dem nyaktig ville noen ha prv f lagt meg inn p nrmeste institusjon for intensiv behandling. Premier League, Serie A, La Liga, Champions League, Europa Leagueyou name it. Nr Livorno - HellasVerona (alle Serie A fans forstr denne) blir enklassiker man bare m f med seg s er det ett eller annet som har grodd sammen feil i hodet.

Min teori er at dette skaper en tapertrapp. Selv p hyeste niv har vi tapere. Nr Champions League pengene deles ut ser vi det godt. Noen klubber er mer populre enn andre. Og nr man kan se Ronaldo, Messi, Rooney og Gerrard, hvorfor skal man da sitte p en regnfull arena og se p Magne Hoseth? Og hvis man ser hundre kamper med toppfotball og gr og ser Molde FK, hvorfor skal man da i tillegg g p den lokale banen for se de lokale heltene? I min barndom trakk nabooppgjrene mellom Gossen og Midsund ofte hundrevis av tilskuere. Jeg har selv spilt for 150 - 200 tilskuere i Batnfjord, ikke en gang et nabooppgjr. Hvor mange ser de kampene n? Mae West sa en gang at for mye av det gode bare er deilig, men en gang gr man tom for tid selv nr det gjelder fotball. Trsten er, nr jeg leser tabellene, at det fortsatt finnes lag i de fleste kommunene. Noen er sammensltt, noen har skiftet navn til Molde 2, 3, 4 og 5, men det er fortsatt nok til at det er to avdelinger i 6. divisjon i Nordmre og Romsdal.

Det er flere r siden min "fotballkarriere" var over, det sluttet med at jeg bare kjente vinddraget fra raske vinger som suste forbi min venstrebackposisjon p Brstadbotn IL i 4. divisjon. Rygg og knr ber om andre former for fysisk aktivitet. Likevel, lokalfotballen m ha pningen for de som har noen kg ekstra og begynner f hy panne fortsatt har et lag g til. Det m fortsatt vre en divisjon der de yngste fr prve sine frste minutter seniorfotball mens "Pondusene" fr sette inn sine siste ddstaklinger. S lenge dette skjer, s er det kanskje ikke s galt at det bare er folk med anorakk igjen p tribunene sammen med foreldre og kjrester? Og selv om minnene om en forsvunnen tid blekes, s kan vi sitte i gyngestolen og si at breddefotballen ikke er dd.

Men nr kommer bloggen som dekker 3. - 6. divisjon for Nordmre og Romsdal? Anyone?



Dynamo Kiev, Lobanovskyi og to stadioner

Kan du tenke deg g av p Lillestrm stasjon, vandre bortover til rsen som str der i sine gule og svarte farger og se....Strmmen spille? Mens Lillestrm spiller p Ullevaal? Smtt surrealistisk, men snn er situasjonen i Kiev. rverdige StadionValeriy Lobanovskyi Dynamo som ble bygd i 1934 er fortsatt innrullet i Dynamos farger. De har en supporterbutikk ved inngangen og legenden Lobanovskyi selv er plassert p sokkel (se bilde nederst i bloggen) innenfor stadionveggene. Men det er ikke Dynamo Kiev som spiller her, men lillebror Arsenal Kiev. Dynamo har flyttet til den flunkende nye Olympiastadion med en kapasitet p70 000 (mot den gamle p under17 000). 20. oktober spiller Arsenal "hjemme" mot Dynamo p Dynamo stadion. Fotball er et morsomt spill.

Kiev er en fantastisk by som er vel verdt et besk. Byen som er den 8. strste i Europa med sin knappe 3 millioner innbyggere ligger bare en flytur p to og en halv time fra Gardermoen. Selv om Kiev, eller Kyiv, som vi kanskje br kalle den, ble rasert under andre verdenskrig s er det fortsatt en by med en rekke arkitektoniske perler. Maten er god og billig, hotellene flotte og du slipper bli trkket i hlene av andre turister. Og s har du selvflgelig fotballen.

Fotballtyngdepunktet i Ukraina har nok flyttet stover og til Donetsk de siste rene, men fortsatt er Dynamo Kiev et lag som klinger godt i rene hos kjennere. Laget har 26 nasjonale titler, derav hele 13 kom i Sovjettiden. Mens Sovjetunionen fortsatt var samlet l landet og vaket p tredjeplass p UEFA-rankingen, s nivet var skyhyt. Dog gikk lagene sjelden helt til topps i de europeiske turneringene, men Dynamo greidde det - sammen med et annet Dynamo (Tblisi). Dynamo Kiev vant cupvinnercupen i 1975 og 1986 og Supercupen i 1976.

En rekke stjernespillere harspilt forDynamo. Dagens trener Oleg Blokhin vant Gullballen i 1975, og Ihor Belanov kopierte den bedriften i 1986. Og ikke helt ukjente Shevchenko ble den tredje Gullballvinneren med sine rtter i Dynamo (2004), dog etter at han hadde tattp seg den rdsvarte drakten til AC Milan.

Det ukrainske folk var utvilsomt et av de som ble hardest rammet under andre verdenskrig, da flere millioner ble drept. Babi Yar som ligger rett utenfor byen er et gripende minnesmerke over dette. Babi Yar ble stedet for den tredje strste massakren av jder under krigen. Men ogs andre endte sine dager i dette omrdet. I Syrets konsentrasjonsleir som l like bletre spillere fra Dynamo Kiev drept. I krigsmuseet som ligger i sokklene til den gigantiske Moderland statuen finnes rystende dokumentasjon over lidelsene til det ukrainske folk.

Rett fr krigen ble det fdt en gutt i Kiev som fikk navnet Valeriy. Mannen skulle vokse opp og bli den strste legenden i Dynamo Kievs historie. Spillerkarrieren var kanskje ikke s enorm, men det ble 144 seriekamper for Dynamo Kiev og 2 landskamper for Sovjetunionen. Det var som trener Lobanovskyi skulle sette sine strste fotavtrykk. Han var landslagssjef bde for Sovjetunionen og Ukraina, hydepunktet var EM slv i 1988. I Dynamo ble det tre opphold, selvflgelig var Lobanovskyi trener begge gangene det ble seier i cupvinnercupen. Lobanovskyi sitt Dynamo lag greidde endelig brekke opp de russiske lagene sitt stlgrep om den sovjetiske ligaen og tok med seg formidable 8 seriemesterskap i lpet av sine r p kanten av trenerbenken (se bilde igjen). Siste gang Valeriy var i Dynamo var laget i den ukrainske ligaen, ogs n ble det stor suksess med fem seriemesterskap p rad. I 1999 var endog laget i semifinale i Champions League. Ibegynnelsenav mai 2002 fikk Lobanovskyi slag og dde den 13. samme mned bare 63 r gammel.

I ettertid har han blitt utnevnt til "Helt av Ukraina" som er den strste utmerkelsen en ukrainer kan f og den gamle stadion fikk hans navn. Et rrende yeblikk for mange varda hans gamle elev Shevchenko la ned sin medaljen fra Champions League finalen i 2003 p sin gamle treners grav p gravstedet Baikove i Kiev.

Ettertiden har satt noen sprsmlstegn ved bde Dynamo og andres prestasjoner i den sovjetiske ligaen. Ingen har kunnet pvist konomiske transaksjoner, men flere har ppekt en kultur der storlagene avtalte spille uavgjort p bortebane. Seire hjemme og uavgjort borte var strlende resultater i et topoengssystem. Likevel, det er ingen tvil om at Lobanoskyi er en av Europas beste trenere i forrige rhundre.

I supporterbutikken til Dynamo kjpte jeg blant annet med meg en maskot i plysj, en bever som ser meget alvorlig ut. P mange mter et symbol p Kiev. Folk kan virke litt alvorlige og kalde, trolig mest p grunn av problemer med kommunisere p engelsk. Men bak detteytre er det varmehjertersom banker. Skynd deg beske byen og landet fr hordene inntar stedet.

For dere som vil lese mer om steuropeisk fotball s anbefales futbolgrad.com p det varmeste.



Dette blogginnlegget er tilegnet Tore E.